Foto: Grethe Nygaard
Den prestisjefylte og tradisjonstunge Arne Hestenes’ journalistpris ble i kveld delt ut under en pressemiddag på Rådhuset i Haugesund, i anledning Den 52. norske filmfestivalen.
Prisen gikk til journalist Selma Stormyren Larsen. Hun er utdannet ved Universitetet i Oslo, og jobber som kulturjournalist i Klassekampen.
– Årets Hestenes-vinner er en kulturjournalist av den gode, gamle sorten. Hun rapporterer om det som skjer, forteller historier fra kulturens motorveier og dens mer grisgrendte strøk. Hun setter forstørrelsesglasset på de store kulturdiskusjonene som preger vår tid. Hva handler de om? Hva driver dem framover?, sier juryleder Sigrid Hvidsten om Stormyren Larsen. Les juryens fulle begrunnelse under.
Helt nerd, på den aller mest vidunderligste måten
Juryen hedrer Stormyren Larsens evne til å flytte leserens tanker i tid og rom for å belyse et større sakskompleks med små, vakre, setninger som åpner opp verden.
Årets jury for Hestenesprisen har bestått av Den norske filmfestivalens direktør og programsjef Tonje Hardersen, institutt for journalistikks Agnes Walton og Dagbladets Sigrid Hvidsten.
Prisen består av et diplom tegnet av Finn Graff og et pengebeløp på 30 000 kr.
Om Hestenesprisen
Arne Hestenes’ journalistpris for film, portrett og annen kulturjournalistikk blir som oftest bare kalt Hestenesprisen. Den ble opprettet av Dagbladet-journalisten Arne Hestenes i samarbeid med Den norske filmfestivalen og Institutt for Journalistikk – og hedrer fremragende kulturjournalistikk. Prisen ble delt ut første gang i 1993. Tidligere prisvinnere inkluderer Hans Olav Brenner, Ingvild Tennfjord, Vetle Lid Larsen og Linn Ullmann.
I år deles prisen ut gjennom et samarbeid mellom Den norske filmfestivalen, Dagbladet og Institutt for Journalistikk.
Prisen ble delt ut av Sigrid Hvidsten i Haugesund 19. August.
Her er juryens fulle begrunnelse:
Kulturjournalistikk er litt som flumpulveret i «Harry Potter». Det kan dra oss av gårde. Opp bakker, ned fjell. Over hav og gjennom tid og rom. Til landsbygda i England, for eksempel, en gang på åttitallet. Eller kanskje det var syttitallet, hvem vet.
Uansett, vi er der, og årets Hestenes-prisvinner skriver:
«En aldrende Roald Dahl går tvers over plenen og inn i den lille skrivestua i enden av hagen. Der tar han plass i stolen, som han vitterlig har gjort seg flid med: For filmteamet viser han hvordan han legger en bordplate over fanget som hviler på stolens armlener, og hvordan han har bundet fotskammelen til stolen med tau, slik at den ikke flytter seg når han hviler føttene inntil. Om vinteren setter han seg i en sovepose for å holde føttene varme.
På bordet til høyre for seg har Dahl plassert en japansk elektrisk blyantspisser: «Jeg bruker alltid seks blyanter. Og de må alltid være skarpe innen jeg begynner. Etter hvert slår du deg til ro, du lander i et slags rede og blir komfortabel.»
Mens lesernes tanker hviler her i skrivestua til Roald Dahl. Ser den for seg i all sin landsbyminimalisme, dukker det kanskje opp et MEN. MEN, tenker kanskje leseren. Skulle ikke denne kommentaren egentlig handle om de nedlagte kunstneratelierene i Myntgata 2?
Det er dette jeg liker så godt ved årets Hestenes-vinner. Det ene er at hun tar sin frie assosiasjon og gjør en potensielt tørr sak nesten vakker. Det andre er at hun med aller største enkelhet flytter tankene våre. Ikke bare i tid og rom, fra England og til de nedlagte atelierene i Myntgata 2, men hun flytter også tankene våre de små stegene som skal til for at vi skjønner et større sakskompleks. Som gjør at vi kan manøvrere i de labyrintiske irrgangene som utgjør det norske kulturlivet.
Hun gjør det ikke med fyrverkeri, hun gjør det med finslipt presisjon. Små setninger som åpner opp de store tankene. Små setninger som setter intervjuobjektene i kontekst, slik at leseren forstår dem bedre. Små setninger som åpner opp verden. Små setninger som får det hele til å klikke på plass: Aha, så det var slik det hang sammen!
Hun får det til å virke enkelt. Tro meg, det er det ikke.
Årets Hestenes-vinner er en kulturjournalist av den gode, gamle sorten. Hun rapporterer om det som skjer, forteller historier fra kulturens motorveier og dens mer grisgrendte strøk. Hun setter forstørrelsesglasset på de store kulturdiskusjonene som preger vår tid. Hva handler de om? Hva driver dem framover?
Sakene hennes er ofte helt nerd, på den aller mest vidunderligste måten.
Jeg blir alltid litt klokere etter å ha lest hennes saker.
I en større sak om hvordan Alice Munro har påvirket norske forfattere, skriver hun: «For visse – også her hjemme – har Munros språk og scener blitt en del av deres indre landskap.»
For alle oss som leser hennes kulturjournalistikk, har hennes penn blitt en del av vårt indre landskap. Gratulerer til årets Hestenes-vinner, Selma Stormyren Larsen.
om oss
Ta kontakt
